KRONIKK:
Dagens krav til vekterutdanning gir ekstra store rekrutterings-utfordringer
Driftspersonell i sikkerhetsselskaper over hele landet planlegger i disse dager bemanning for sommeren 2024. Mange av dem gruer seg til den kommende ferieavviklingen. Årsaken er kjent; det er mangel på arbeidskraft.
Mange bransjer, ikke bare sikkerhetsbransjen, har rekrutteringsutfordringer. Spesielt er det mangel på kompetente ferievikarer og deltidsansatte. Sikkerhetsbransjen er i en ekstra utsatt posisjonen fordi ingen vakter kan stå ubetjent. Sommeren er også en høysesong med økt etterspørsel, både fra eksisterende kunder og sesongkunder.
Personlig synes jeg at det bør være unødvendig at driftspersonell skal måtte slite med å få kabalen til å gå opp. Vekteryrket er svært spennende, du finner stillinger som passer til de fleste personlighetsprofiler og turnuser kan tilpasses personlige preferanser. Vekteryrket er en svært passende ekstrajobb for studenter.
Det er min personlige mening at dagens krav til vekterutdanning gir ekstra store rekrutterings-utfordringer for sikkerhetsbransjen. Over tid vil dette også påvirke kvaliteten i negativ retning.
I mine 29 år i sikkerhetsbransjen har jeg sett flere varianter av lovpålagt vekteropplæring. Jeg mener at «Trinn 1 til 3-modellen» var den aller beste.
I debatten som kom i kjølvannet av «salattyvsaken» i 2008, startet en langdryg prosess med å se på vekterutdanningen. Den endte i en ny læreplan for vektere i 2018.
Overgangen i 2018
Jeg var den gang i diskusjon med interesseorganisasjoner, fagforeninger og arbeidsgiverorganisasjonen.
Bekymringen min var blant annet at mange ønsket utdannelsen forlenget, uten at de klarte å gjøre rede for hva den skulle fylles med og heller ikke hvorfor. Fokus var bare at utdannelsen måtte bli lengre. De mest
optimistiske mente at dette ville øke vekternes anseelse, og med det heve prisene i markedet. Holdningen var at dette ville gi bedre betingelser og rekruttering.
Hva var bra med «Trinn 1 til 3-modellen»?
Det som var bra med «Trinn 1 til 3-modellen», var at den enkelte kunne ta et forholdsmessig rimelig «Trinn 1-kurs» som var enkelt å gjennomføre rent praktisk, for deretter å gjennomføre praksis som vekter på «Trinn 2-kurs», før man innen seks måneders ansettelse måtte gjennomføre «Trinn 3-kurs».
Datidens vekterutdanning resulterte ofte i et spleiselag mellom kursdeltageren og vaktselskapet, hvor kursdeltakeren betalte «Trinn 1», og deretter fikk prøve yrket som en del av «Trinn 2». Om kandidaten trivdes og fungerte, så betalte som regel arbeidsgiver «Trinn 2» og «Trinn 3». Det var da lettere for Nav og
Forsvaret å gi tilbud om «Trinn 1». Det var også enklere å ta dette i kombinasjon med annen jobb, eller utdannelse.
Jeg tror at «Trinn 3» ga bedre opplæring fordi eleven hadde praktisk erfaring, fremfor i dag når utdannelsen tas helt uten praktisk erfaring.
Utfordringen med Trinn 1-3
Enkelte vaktselskaper gjennomførte ikke «Trinn 3» i henholdt til kravet. Mange tok bare «Trinn 1» for deretter å få godskrevet «Trinn 2» gjennom ordinært arbeid. «Trinn 3» ble mange ganger ikke gjennomført, og det manglet et system for oversikt over dette fra myndighetens side.
Jeg mener også at «Trinn 1 til 3-utdannelsen» var god nok for å jobbe som vekter. Feilen var at eksamensgjennomføringen var altfor dårlig. Det var i realiteten ingen som strøk på eksamen, selv ikke kandidater med mangelfulle språkkunnskaper. Det var vanskelig for kontrollerende myndighet å sjekke status på den enkelte vekter, men dette er nå ivaretatt via Didac. Samme system kunne vært benyttet på «Trinn 1 til 3-varianten».
Dagens situasjon
I skrivende stund ligger det 94 stillingsannonser under kategorien «vekter» på Finn.no. Disse inneholder til sammen 893 stillinger.
Det som også bør bekymre sikkerhetsbransjen, er at disse stillingene på Finn.no er komplekse vekterstillinger. Det er oppdrag som etter min mening tidligere var forbeholdt vektere med flere års erfaring; tidligere svært populære stillinger det var mange interne søkere til. I tillegg er det driftslederstillinger på flere nivåer på finn.no Nå ligger disse ute lenge, de deles også på LinkedIn og Facebook.
Mange som kan tenke seg å jobbe som vekter har ikke mulighet til å ta dagens utdannelse fordi de ikke kan ta seg fri en hel måned fra den jobben eller utdannelsen de allerede står i. De som har anledning, står kanskje uten jobb og har dermed ikke økonomi til å ta utdanningen.
Problemet forsterker seg også med kravet om regodkjenning. Noen er ute av sikkerhetsbransjen noen år, og tenker kanskje ikke på å regodkjenne seg før det har gått fire år, og godkjenningen faller dermed bort. Da må de ta full utdanning på nytt.
Dagens ordning for lovpålagt vekterutdanning er kanskje marginalt bedre enn «Trinn 1 til 3-modellen», men den har gitt lavere søknadsmasse. Dette gjør igjen noe med kvaliteten i sikkerhetsbransjen.
Det er fortsatt kompetente søkere, men flere søkere ville gitt bedre kvalitet i sikkerhetsbransjen.
Veien videre
Jeg tenker at vi ikke ser noen løsning med det første om det skal ta like lang tid som endringen fra «Trinn 1 til 3» til dagens ordning. En mellomløsning som ikke krever like mye for å få til en endring, er at regodkjenningskravet ikke opprettholdes for de som er ute av yrket, men at de må regodkjennes dersom de søker seg tilbake til sikkerhetsbransjen – selv om det har gått mer enn fire år.
Vi kan også se for oss et tettere samarbeide med den videregående skolen. Her må bransjen bli flinkere til, også før elevene velger linje, å opplyse ungdommene om mulighetene som sikkerhetsbransjen kan tilby.
Videre bør sikkerhetsbransjen påvirke, og samarbeide med videregående skoler slik at de gir vekterutdanning til elevene sine.
Sikkerhetsbransjen i Norge holder fortsatt god kvalitet, og de som er ansatt er flinke folk som har blitt godt opplært. Samtidig må vi ta innover oss at om dagens situasjon vedvarer vil kvaliteten bli påvirket.
Arbeidsmarkedssituasjonen i Norge kan vi gjøre lite med, men situasjonen rundt lovpålagt opplæring bør revurderes.