Vekter­utdanningen går ikke langt nok

CHRISTIAN SVENSEN

Kronikken er skrevet av Christian Svensen, rådgiver i arbeidstakerorganisasjonen Parat (50 prosent) og vekter i Avarn Security (50 prosent).

Svensen begynte som vekter i 2008. Han har hatt flere arbeidsgivere, og ulike former for tjeneste; blant annet for Stena Line, Color Line, Ullevål universitetssykehus, Oslo Sentralstasjon og Munch museet. Avarn Security er det selskapet han har jobbet mest for.

Svensen har gjennom mange år vært aktiv i fagforeningsarbeid, blant annet som klubbleder og hovedtillitsvalgt for Parat i Avarn Security.

I en kronikk i fagbladet Aktuell Sikkerhet hevder han at dagens krav til vekterutdanning gir bransjen ekstra store rekrutteringsutfordringer. Sæbøs svar er å senke de lovpålagte opplæringskravene. 

Det mener jeg er helt feil medisin.

Ifølge tall fra NHO Service og Handel var det i forfjor 9.097 personer som arbeidet som vektere i Norge.

Å være vekter er allsidig. Men det handler alltid om å møte mennesker i offentligheten i ulike livssituasjoner.

Som vekter treffer du personer som er i dyp sorg, i store kriser, som er ruset på alkohol eller andre stoffer, personer som utagerer, som krangler, eller som er syke. Enten du patruljerer på kjøpesenter, vokter et museum, sitter i resepsjon, passer på utagerende pasienter eller gjennomfører billettkontroller, må du evne å håndtere hele spekteret av menneskets atferd.

Skal vekterne møte alle disse ulike menneskene på en god måte, må de ha grunnleggende kompetanse. Tall fra NHO Service og Handel viser at det er om lag 200.000 kontaktpunkter mellom vektere og publikum i Norge hvert år.

Statistikk fra Oslo legevakt har tidligere vist at vektere og dørvakter topper statistikken over yrkesskader som følge av voldsutøvelse. Å påstå at vi må lette på vekterutdanningen for at driftspersonell enklere skal kunne dekke inn ferier og sykdom, fremstår derfor underlig.

Jeg mener at utdanningen av vektere ikke går langt nok i den situasjonen vi står i. Vektere tar over mer og mer av samfunnsoppdragene som politiet tidligere har utført når det kommer til synlig patruljering, enten samfunnet ønsker det eller ei.

Skal sikkerhetsbransjen utvikle seg videre, må vekterutdanningen gå fra å være generell til å bli mer tjenestespesifikk – fordi en «vekter er ikke en vekter».

Sæbø kommenterer i sitt innlegg at det er en utfordring å få vektere til å bli i jobben. Det er noe bransjen må ta på alvor.

Sæbø arbeider for en bedrift som verken er medlem av NHO eller som har tariffavtale for sine ansatte, og burde kanskje først og fremst gjort noe med det.

Er det noe trepartssamarbeidet virkelig har vist, så er det hvor mye sterkere vi står sammen. Vi må i fellesskap, gjennom samarbeid og avtaler, heve bransjen, gi vektere høyer lønn, og på den måten gjøre yrket vårt mer attraktivt.

Jeg vil gjerne invitere Sæbø til en prat om fagforening og bransjen, og hva vi i fellesskap kan klare når vi står samlet og ikke velger å stå alene.