Kroppen lyver aldri

Før var biometriske metoder science fiction. Nå er teknologien en del av hverdagen for mange, både på jobb og privat.

- Biometriske dørlåser, pass med elektroniske foto og fingeravtrykk og nasjonale id-kort. Alt dette var lenge bare fremtidsvyer, men nå er det en del av vår hverdag, sier seniorådgiver Odd Elness i Steria.

Kroppen lyver ikke

Biometri er en fellesbetegnelse for teknologi brukt for å identifisere personer ved hjelp av menneskekroppen. Vi har alle våre særegne fingeravtrykk og håndflater, vår spesielle ansiktsform og stemme. Nå kan dessuten de kroppslige kjennetegnene digitaliseres ved hjelp av matematiske algoritmer. Dermed har vi muligheten til å lagre dem elektronisk.

Fingeravtrykk eldst

- Fingeravtrykk er den eldste og mest brukte metoden for å identifisere enkeltpersoner. Det finnes ikke to like fingeravtrykk. Ikke engang eneggede tvillinger har like fingre. Det finnes mellom 150 og 250 individuelle punkter på en finger. 12 punkter er nok for å kunne fastslå identitet med sikkerhet. Men fingeravtrykk er gjerne forbundet med kriminalitet, og dermed noe negativt. Fordelen med fingeravtrykk er at de ofte kan finnes igjen på stedet etter at en person har vært der, i motsetning til ansikt, øye og stemme. Først ute med teknikken var engelsk politi, som tok metoden i bruk i kriminalitetsbekjempelse i 1880-årene. I år feirer Kripos i Norge 100 års jubileum for metoden. De første registreringene her fant sted i 1906. Politiet lagret også fingeravtrykkene til alle straffedømte på såkalte ti-finger-kort. Disse ble ikke slettet før personen var død. Men selve teknikken går enda lenger tilbake i tid, faktisk helt til 1600-tallet. I perioder med utbredt analfabetisme var det ikke uvanlig at folk signerte viktige papirer som brev, kontrakter og avtaler med sine fingeravtrykk.

Digitale avtrykk

I dag er millioner av fingeravtrykk lagret i baser rundt omkring i verden, og fordi databasene lar seg konvertere elektronisk, er søkene blitt mye mer effektive. Ved å bruke spesielle søkealgoritmer for å lete etter et bestemt avtrykk, kan du gå gjennom svære baser i løpet av få sekunder. Eurodac, den sentrale databasen for EU/EØS, kan søke gjennom 500 0000 fingeravtrykk i sekundet. Den skal oppgraderes til å kunne søke gjennom én million avtrykk på samme tid. Eurodac krever 99,9 prosent gjenkjenning. Alle asylsøkere som kommer inn i Europa, må inn i denne databasen.

Håndflaten

- En nær beslektet metode er å identifisere en person ved hjelp av hele eller deler av håndflaten, Writer's Palm. Identifiseringen skjer ved at en håndflateskanner leser mønsteret i hånden. Du måler blant annet lengden og tykkelsen av fingrene og formen på selve håndflaten. Slik identifisering er tatt i bruk i adgangskontrollsystemer i dag. Både fingeravtrykk og håndflateavtrykk brukes til innlogging i nettverk, minibanker og pc-er.

Iris

- Identifisering ved hjelp av iris i øyet er den vanligst brukte metoden nest etter fingeravtrykk. Iris eller retina, netthinnen på øyet, er den mest pålitelige måten å identifisere et menneske på. Utfordringen er den praktiske bruken. Her er terskelen høyere for kommersiell bruk. De fleste har ingen betenkeligheter med å legge fingeren på en avleser for å bekrefte sin identitet. Verre er det når du må kikke inn i ett eller annet apparat for å ta et bilde av øyet. For sikker identifisering må opptakene i tillegg være gode og bildene høyoppløselige. Det er mye vanskeligere å få tatt bilder av øyne på avstand. Pr. i dag finnes det mindre databaser der folks iris er lagret.

Ansiktsgjenkjenning

- Ansiktsgjenkjenning (Face Recognition) forutsetter 3D- (tredimensjonale) opptak. Ved ansiktsgjenkjenning plukker systemet ut målepunkter i ansiktet og måler avstanden mellom dem. Med 3D-teknikk kan du måle langt flere punkter og dermed oppnå større presisjon. Men skal vi få fullt utbytte av den nye 3d-teknologien, må vi bygge opp databaser fra grunnen av.

Sikker lagring

- Det knytter seg en rekke spørsmål til lagring av biometriske data. Er det mulig å lagre dem på en sikker måte? Hvor skal data lagres og hvem som skal ha ansvar for og tilgang til basene? Er basene sikret mot at uvedkommende kommer inn i dem? Datatilsynet har uttrykt stor skepsis til lagring av biometriske data, og en rekke søkere har fått avslag. Datatilsynet har støttet seg til personlovgivningen, men har selv uttrykt at denne er for streng. Derfor har Datatilsynet nylig kontaktet Justisdepartementet for å få en oppmykning av reglene.

Må alle ha det?

Elness understreker at han ser seriøst på bruken av biometri, vel vitende om at teknologien er gjenganger i science fiction-litteratur og på film. Minority Report med Tom Cruise i hovedrollen er bare ett eksempel. Men samtidig er Elness motstander av for mye kommersiell bruk av biometri i alle sammenhenger: - Må alle som ønsker å ta teknologien i bruk, få lov til å bruke den? Har fulle diskotekgjester virkelig behov for biometrisk identifisering for å få utlevert yttertøyet sitt i garderoben når festen er slutt?