- God sikkerhet for norske toppolitikere

Etter drapet på den svenske utenriksministeren Anna Lindh høsten 2003 har alle norske politikere gjort seg sine tanker om egen sikkerhet.

- Vi kan ikke unnlate å tenke gjennom dette, men ansvaret for vår sikkerhet ligger først og fremst hos politiet, sier Siv Jensen, parlamentarisk leder i Fremskrittspartiet. Generelt sett er ikke hverdagen til norske toppolitikere spesielt utrygg, tilføyer hun. Jeg føler meg rimelig sikker ute på gaten og føler at jeg kan bevege meg ganske trygt i det offentlige rom.

Tar forholdsregler

- Men forebygging er viktig. En god og forebyggende sikkerhet er bedre enn plutselig å havne midt oppe i en truende situasjon. Iblant skjerper politiet derfor sikkerheten rundt oss, ikke minst i valgkamptider. Uten å gå i detalj kan jeg si så mye som at det foretas en del sikkerhetsmessige foranstaltninger i slike perioder.

I spesielle situasjoner stoler jeg derfor på at de rette myndighetsorganer foretar de rette grepene.

X-faktoren

Men noen forholdsregler tar Siv Jensen selv: - Jeg unngår offentlige kommunikasjonsmidler som tog, buss, trikk og t-bane. Enten kjører jeg egen bil eller så tar jeg taxi. Jeg forsøker dessuten å variere atferdsmønsteret mitt slik at dette blir vanskelig å kartlegge.

- Er fremskrittspartipolitikere mer utsatt enn politikere fra andre partier?

- Nei, de menneskene som skaper mest uro, er som oftest sjelelig forstyrret. Og de er gjerne mer kjendismotivert enn politisk motivert. Direkte drapstrusler mot politikere er for eksempel sjelden politisk motivert. Det finnes en del gærninger der ute, og det er disse vi aldri kan gardere oss fullt og helt mot. Det er dette jeg kaller X-faktoren. Det er i den generelle hverdagssituasjonen at X-faktoren er størst. Vi vet aldri hvem som befinner seg hvor. Derfor er du gjerne litt på alerten i slike situasjoner. Du følger litt ekstra oppmerksomt med. Folk stopper jo politikere på gaten.

Så lenge dette dreier seg om edru og tilregnelige mennesker, er det ok. Andre kan derimot sette en støkk i deg. Det gjelder derfor å finne en god balansegang mellom det å være høflig og det å kunne trekke deg ut av en risikosituasjon. Som regel må vi løse opp i situasjonen selv. Da gjelder det å opptre mest mulig fredelig og hyggelig.

- Da jeg ble valgt inn på Stortinget første gang, hadde jeg ingen erfaringer fra dette. Første gang jeg ble utsatt for noe, ble jeg stiv av skrekk. Derfor må du jobbe med deg selv, ellers må du finne deg noe annet å gjøre. Etter hvert har jeg opparbeidet meg mer rutine, og jeg har fått mange gode råd, ikke minst fra min partileder Carl I. Hagen.

Trygghetsalarmer

På Stortinget er det andre som åpner posten for politikerne, slik at de ikke risikerer farlige eller ubehagelige opplevelser i håndteringen av den.- Vi har også tilgang til trygghetsalarmer, men de alarmene stortingspolitikerne er utstyrt med, hører vel egentlig hjemme på museum. De er så store at kvinner har problemer med å henge alarmen på en drakt eller oppbevare den i en håndveske.

På dette området mener jeg teknologien må oppgraderes, sier Jensen. Til og med de profesjonelle kriminelle miljøene har bedre utstyr enn vi har!

Unngår bylivet

- Sikkerheten er en større utfordring når du er alene, og en større utfordring for kvinner enn for menn. Så langt det er mulig, unngår jeg derfor offentlige festligheter. Skal jeg likevel ut på byen, setter jeg meg helst sammen med en god venneflokk i et hjørne av lokalet, sier Jensen, som tilføyer at hun også har tatt nødvendige forholdsregler hjemme.

Er ikke redd

- Men jeg har bestemt meg for ikke å være redd. Skulle noen gå inn for å skyte meg, tror jeg faktisk de vil klare det. Vi spaserer helt ubeskyttet fra Stortinget opp og ned Karl Johan på vei til og fra intervjuavtaler, og dette skal vi fortsette med. Det er langt mellom de politikerne som mener at hverdagen vår bør bestå av livvakttjeneste.

Alle med fredelige hensikter ønsker et åpent og inkluderende samfunn, et samfunn som vi alle kan bevege oss fritt omkring i, oppsummerer Siv Jensen.