Håndjern til besvær

Fagartikkelen publisert første gang 27.02.20. Oppdatert 28.02.20.

Det er ingen tvil om at en så stor bransje som er til stede på mange offentlige og delvis offentlige plasser kan være en viktig ressurs i politiets forebyggende arbeid. Vektere er på store togstasjoner, i bysentrum, på T-banen, på kjøpesentre, på flyplasser og så videre.

Gjennom årene har vektere beveget seg sakte, men sikkert inn på områder som tidligere har vært forbeholdt politiet. Allerede i 2004 fikk vaktselskapet Hafslund Sikkerhet AS ta seg av fangetransport i tre av landets største fylker. På Oslo Sentralstasjon, med cirka 90.000 av- og påstigninger hvert døgn Wikipedia), går det vektere rundt og patruljerer samt opprettholder ro og orden. Politiet har selv innrømmet at de er avhengig av hjelp fra vektere og sikkerhetsbransjen for å kunne møte folks krav om sikkerhet.

NHO Service skriver på sine nettsider at «Bransjen holdt tilbake ca. 12.250 personer i 2016. Dette er personer som er holdt tilbake i forbindelse med butikktyveri, bilinnbrudd, lommetyveri, bråk og trusler, sniking på tog, buss eller T-bane, graffiti, urinering, eller annen utilbørlig adferd på områder hvor selskapene har oppdrag.»

Når NHO service sier «holdt tilbake», så kan de i realiteten ikke mene noe annet enn en pågripelse etter straffeprosessloven.

Vektere kommer ofte i kontakt med kriminelle i sitt arbeid og vil ofte være de første på stedet for å gripe inn mot ulike lovbrudd. Hvilken adgang vektere skal ha til å benytte maktmidler i sitt arbeid har vært

gjenstand for debatt ved flere anledninger. I denne omgang vil jeg rette et kritisk blikk på reglene som gjelder vekteres adgang til å benytte håndjern i tjeneste.

Håndjern er på mange måter et lite inngripende maktmiddel. Ved riktig opplæring og korrekt bruk er det ikke farlig for pågrepne å få håndjern påsatt. En pågrepet som er påsatt håndjern vil i de aller fleste tilfeller roe seg ned, da han eller hun vil forstå at videre motstand er nytteløst. Det vil være mulig for vekterne å redusere den fysiske maktbruken, og den videre behandlingen av den pågrepne vil kunne være mye mer skånsom. Dette vil i sin tur redusere faren for skade. Kai Spurkland, medforfatter av boken «Juss for vektere» skriver at den europeiske menneskerettighetsdomstolen i sin praksis fremholder at bruk av håndjern ofte kan være et mer lempelig middel enn bruk av ren fysisk makt.

Før jeg retter fokuset mot regelverket som regulerer vekternes adgang til å benytte håndjern som maktmiddel, vil jeg poengtere at for samfunnet ellers er ikke håndjern-bruk regulert noe sted. Det kreves ingen tillatelse for å skaffe seg håndjern og det er heller ikke forbudt å bære håndjern på offentlig sted.

Lovverket har heller ingen egne regler som gjør det forbudt å gjøre bruk av håndjern. Slik bruk vil likevel kunne straffes etter mer alminnelige straffebestemmelser. En privatperson som pågriper en innbruddstyv på egen eiendom, vil derfor ofte uproblematisk kunne benytte håndjern for å sikre kontroll på den pågrepne til politiet ankommer. Dette kan ikke en utdannet og trent vekter gjøre.

For vektere stiller det seg nemlig annerledes. I forskrift til lov om vaktvirksomhet er håndjern direkte regulert, slik at vektere er underlagt et strengere lovverk enn for eksempel butikkansatte på Narvesen. I forskrift om vaktvirksomhet kap. 7 står det i §36:

«Håndjern kan medbringes dersom tjenesten tilsier det og kan bare benyttes til egenbeskyttelse, jf. Straffeloven §18».

Denne bestemmelsen regulerer to forhold. For det første regulerer den at ikke enhver vekter har anledning til å bære håndjern i tjeneste. Dette skiller seg fra befolkningen for øvrig da enhver annen kan bære håndjern lovlig. For at en vekter skal kunne utstyres med håndjern er det et krav at vekterens

tjeneste tilsier det. Dette vil trolig handle om hva slags type tjeneste som utføres, og hvor sannsynlig det vil være at vekteren må gripe inn mot personer.

Videre regulerer bestemmelsen når håndjern kan benyttes. Det er denne regelen som er mest kritikkverdig og som innebærer en klar og markant innsnevring fra tidligere lovgivning. I vaktvirksomhetsforskriften fra 2004 §9 var vekternes adgang til å bruke håndjern regulert på følgende måte:

«Når tjenesten tilsier det, kan håndjern medbringes for vekterens sikkerhet, jf. Straffeloven §48 (nødverge), eller for å sikre gjennomføringen av en lovlig pågripelse etter straffeprosessloven 176 1. ledd, annen setning» (min utheving).

Ikke lenger sikre kontroll på en pågrepet person

Som vi kan se av lovendringen er det ikke lenger tillatt å benytte håndjern for å sikre gjennomføringen av en lovlig pågripelse. Hvis mistenkte under en pågripelse setter seg til motverge og kjemper for å unnslippe

er vekterne hensatt til å bruke fysisk makt eller slippe vedkommende. Kun dersom mistenkte utagerer på en slik måte at man trenger å beskytte seg selv eller andre mot skade kan håndjern benyttes. Veldig ofte vil pågrepne forsøke å stikke av ved å yte såkalt passiv motstand. Tidligere kunne vektere i slike situasjoner anvende håndjern for å sikre og opprettholde kontrollen.

Endringen i reguleringen innebærer at alternativet til håndjern er mer fysisk makt, så lenge dette er forsvarlig og nødvendig. Vektere kan omså ligge oppå mistenkte og holde vedkommende nede. Håndjern kan ikke benyttes.

Arbeidsgruppe foreslo innsnevring i 2009

Denne endringen kom trolig på grunn av en uttalelse fra en arbeidsgruppe som i 2007 var nedsatt for å gjennomgå lovverket som omfattet vektere. Arbeidsgruppen leverte sine bemerkninger juni 2008 og uttalte følgende om håndjern:

«Arbeidsgruppen mener at håndjern i utgangspunktet kun skal brukes for vekternes egen sikkerhet. Det er kun politiet som med makt skal gå til pågripelser ovenfor borgere på vegne av samfunnet. For i større

grad å sikre dette foreslår arbeidsgruppen at hjemmelen for bruk av håndjern innsnevres til egenbeskyttelse og at adgangen til også å bruke håndjern for å sikre gjennomføring av en lovlig pågripelse tas ut.»

Arbeidsgruppens bruk av ordet «egenbeskyttelse» er trolig også årsaken til at forskriften fikk denne ordlyden. Dette er nok en noe uheldig formulering. Det kan ikke være noen tvil om at nødverge gir vektere lov til å benytte håndjern. Nødverge omfatter som kjent ikke kun handlinger for å avverge angrep på seg selv, men også tredjeperson.

Avverging av angrep mot tredjeperson vil således ikke være til «egenbeskyttelse», men det må også gjelde i slike tilfeller.

Det fremstår veldig merkelig hvorfor myndighetene har valgt en slik innsnevring. Arbeidsgruppen har ønsket å i større grad sikre at det kun er politiet som med makt går til pågripelser ovenfor borgere. Ved å

innsnevre adgangen vektere har til å benytte håndjern oppnår man akkurat det motsatte. Ved å gjøre det vanskeligere å bruke håndjern vil vektere i flere situasjoner være nødt til å øke den fysiske maktbruken for å sikre den samme kontrollen. Dette vil igjen kunne føre til at den generelle maktbruken blant vektere

blir større, og at risikoen for at folk blir skadet under en pågripelse vil øke.

Departementet har her gjort en innsnevring som de tidligere har uttalt at de ikke skulle gjøre. I Ot.prp nr. 49 (2008-2009)

uttalte departementet:

«Departementet har også vurdert om det er grunnlag for å regulere en snevrere adgang til bruk av makt for vektere nettopp fordi de i kraft av sitt yrke vil bli stilt overfor situasjoner hvor bruk av makt vil forekomme hyppigere enn for den alminnelige borger.

Departementet har imidlertid ikke funnet grunnlag for en slik innsnevring, både sett hen til at uberettiget maktbruk av vektere ikke anses som et stort samfunnsproblem og at en slik innsnevring i bruken vil være praktisk vanskelig å gjennomføre» (forfatterens utheving).

Jeg kan vanskelig se gode grunner for innsnevringen av vekternes adgang til å benytte håndjern. Å gi vektere en mulighet til å bruke håndjern for å opprettholde kontrollen under en lovlig pågripelse vil på ingen måte innebære noe frislipp. Det er ikke slik at enhver pågripelsessituasjon vil gi vektere hjemmel til å bruke håndjern. Vektere må, som alle andre, fremdeles holde seg innenfor straffeloven §18 sine krav om nødvendighet og forsvarlighet. Som departementet uttaler er uberettiget maktbruk fra vektere ikke ansett som noe stort samfunnsproblem. For å jobbe som vekter kreves tilfredsstillende vandel, man gjennomgår en utdannelse og de som bærer

håndjern får kurs i korrekt bruk av dette.

Vektere møter i likhet med politiet en tøffere hverdag der ute med et kriminalitetsbilde som stadig blir mer brutalt.